søndag 3. august 2014

Postvegrittet 2014

Den Bergen-Trondhjemske postveg 
Høres ikkje dette vakkert ut ?
Arbeidet på vegen blei påbegynt i 1780 og varte heilt til 1804, og skulle vere den sikraste måten å få posten fram på, på denne strekningen. 
Tidligare vart posten sendt til Bergen via Oslo, og det seier seg sjøl at dette var en langsom løsning- sjøl til de dager å vere.
Postvegen vart nytta heilt fram til 1868, då overtok dampskibsruta postfremføringa.
Men postvegen låg der fortsatt. Delar av vegen vart og vert framleis nytta av lokale bønder, og delar av vegen grodde att. 
Men no er vi jo vorte eit "ut_i_naturen_å_gå-folk" og i den anledning har dei gamle postvegane begynt å kome til heder og verdigheit att.

Postvegen- mot Åsane
Personleg har eg jo hatt gleda av å sykle over postvegen til Åsane ved fleire anledingar, denne er høveleg opprusta med fast grusdekke, og om enn noke bratt, så er det likavel mogleg å sykla heile vegen opp på ein bra dag (Ein må sjølvsagt stoppe for å åpne og lukke grinda etter seg)
Så då eg las om Postvegrittet, eit terrengsykkelritt som går av stabelen i Dale i Fjaler kommune, då bare viste eg at dette måtte vere noe for meg ! 
Eg mener, eg har jo stisykkel, ikkje sant ? Og ferie. Og eg har lenge irritert meg over at det finnes så få plasser der eg får nytta sykkelen på skikkelig vis. 
Postvegen mot Åsane
Og kor er det vel bedre å få prøvd ut sykkelen en langs den gamle postvegen ? Der postmenn i århundrer har trasket avgårde med postveska over skulderen, lystig plystrende på ei lita melodi mens vårsolen sender sine første forsiktige strålar mot jorden, og småfuglane på ny har funnet fram stemmen sin og kvitrer lystig mellom trena.
Eller kanskje postmannen nytta seg av hest og kjerre, og knirkinga frå hjula blanda seg i fuglesongen der hesten arbeide seg framover på ruta ?

Ein ting er i vertfall helt sikkert, og det er at postmannen anno 1800 ikkje syklet.
Så mye kan eg, etter å ha prøvd ut de oppskrytte vegane deiras, garrantere !!!
For den gamle postvegen her i dette langstrakte land, er som livet sjøl : 
Det går stort sett enten opp eller ned.

Og vel var det lange partier med grusveg på dette rittet her, og noen plasser måtte vi sykle på asfalt, men vi var også innom kjerreveg, gjenngrodd kjerreveg, vekkregnet kjerreveg, gjørmete kjerreveg, kjerreveger som gjekk så bratt oppover at eg berre kunne drøyme om å klare å sykle opp - samt kjerreveger som gjekk så bratt nedover at eg drøymde om å gå ned....
Og alt dette betalte eg pengar for å få vere med på !


#Sykkel-selfies #postvegrittet #støttekontakt
Eg prøvde å få med meg fleire syklistar til Dale, men no i desse ferietidene er det ikkje så lett, men min datter Sandra hadde fri denne dagen, og ikkje bedre å ta seg til, en å stå opp med sola for å vere med moren på terrengsykkelritt, etter først å ha undersøkt nøye at hun bare skulle vere med som støttekontakt, og ikkje som syklist :-)
Det var mellom 60-70 syklister som hadde funnet vegen til Fjalerhallen denne lørdagen her, og det såg lenge ut som eg var eneste dame, men heldigvis var det tre damer til.  

Starten gikk som følger:
Det var en ATV i front, bak den låg puljen 1, med de som ville
starten nærmer seg - nerver !
sykle på under 2 timer ( her snakker vi seedingpulje til Birken, så denne puljen er bare proppet med testosteron, det er nesten så det tyt ut tå klena deiras )

Bak her låg enda ein ATV med pulje 2, dei som ville sykle på mellom 2 og 2,5 timar. Det var i denne puljen eg hadde meldt meg på, i håp om å klare turen på under 2t og 30 min.
Bak oss kom pulje 3, det var for dei som bare ville sykle, dei har 2,5 timar på seg til å komme gjennom terrengbiten av løypen på.
ATV`ene kjørte rolig gjennom heile Dale sentrum, for så å sleppe oss laus då vi nerma oss første gruspartiet. 
På veg gjennom Dale sentrum
Allerede her skjønte eg at eg hadde gått på en smell, eg burde nok ha varmet opp først ! Beina mine kjentes som en klump med gele, og det kittlet inni knærene min før vi var syklet en kilometer.
Sikkert all nervøsiteten min som satte seg i beina min.

Vi hadde ikkje syklet så veldig langt, før eg mistet sykkelpumpen min. Klok av skade hadde eg tatt med både slange og pumpe på turen, men eg gav meg ikkje tid til å gå tilbake å hente den att.
Det eg ikkje fikk med meg, var at pumpen kveilte seg i dekket og bøyde en spile i bakhjulet, så den blei løs.
Pulsen min gikk i hytt og dynevêr, og då eg kom til den første skikkelig bratte kneiken, begynte det å demre for meg at fire dager i Danmark med Wienerbrød til frokost, øl til lunsj og biff til kvelds, ikkje var den ideelle oppladingen til terrengsykkelløp.
Så kom vi til nedoverbakkene, de var jo hårreisende !
Gje meg asfalt eller grus, ingen problemer, men her var det tekniske utforkjøringer med steiner, vann, gress, jord og hump og hump og hump og sikkert 15% fall, minst ! Og eg som nesten ikkje har syklet i terreng, det tok meg ikkje lange tiden før eg var stokkestiv i hele kroppen, og eg måtte tvinge fingrene mine til ikkje å klumholde seg rundt styrehendlene.
Sånn midt i løypen kom eg til et ganske greit parti der vegen bare var mosegrodd med kortklippet gress, men her trillet eg så dårlig at eg trodde eg hadde pungtert. 
Siden eg hadde mistet pumpen min, fant eg ut eg fikk sykle rolig avgårde så langt eg kom, i håp om å treffe på noen som kunne låne meg en pumpe. Tilsist stoppet eg for å skjekke bakhjulet, og det var jo ikkje pungtert, det var rett og slett underlaget som gjorde at eg trillet så dårlig (sikkert ispedd en løs spile) 
Eg hadde jo fort måtte bite i det sure eplet , å gå opp noen bakker. 
Og enkelte av utforkjøringene eg kom til var sånn :
" Ja særlig, har de tenkt at deg skal sykle ned her ?? Det kan de faktisk bare drite i, det gjør eg ikkje !!" Og så tok eg meg sjøl i ørene og sa : " Det er bare å sette i gang, alle andre sykler ned her, då må no du klare det du og, sutrekjerring"
Så var det alle gjørmedammene, eg missliker sånne dammer, det eneste en vet med sikkerhet er at de er sleip, men kor dyp de er, er helt umulig å vite i forkant. Og helt av seg sjøl så slutter beina mine å trø når eg nermer meg sånne gjørmehull. Det er ikkje lurt. Heldigvis virket hjernen min , så eg fikk fikk kjefta i gang beina igjen.
"No kan du enten begynne å trø, eller så ligger du her i gjørmen. Kom igjen - trø kjerring, trø !" 
Og innemellom alle de oppmuntrende og oppbyggende tankene eg hadde på turen, klarte eg også å komme til den konklusjonen at dette kom inn på en god andreplass over idiotiske påfunn eg har hatt, såvidt slått av en skitur til Gaustadfjellet...
Det skjer noe rart med en gang eg kommer ut på asfalt igjen, her kommer eg inn i en god rytme, og plutselig er det gøy å sykle.
Etterkvart går det opp for meg at vi ikkje skal sykle tilbake samme vegen gjennom skauen, men sykle ett stykke på asfalt, for så å sykle inn igjen på postvegen de siste 5 km før mål. 
O`glede !
Før vi kom til siste bratte partiet i løypen, sto de å delte ut Cola til oss stakkare som enda var ute å syklet, og DET var helt fantastisk ! Eg hadde feilberegnet og gått tom for drikke, så de to koppene med Cola eg fikk her, var helt ubeskrivelig ! 
Det var liksom ikkje så ille å sykle der som eg hadde syklet en gang før, det er noe med at då vet du omtrent kva som venter i bunnen av bakken, og det gjør ting litt lettere.
Innen eg var kommet til mål, hadde eg innsett at den største utfordringen på denne turen, var at eg aldri hadde vert her før.
No var hode mitt begynt å jobbe frem mot ett "...neste gang må eg huske på at..." "Jasså du, neste gang, lism ?" hmmmm....
Eg røk litt på tidsmålet mitt, men er likavel fornøyd med å ha gjennomført på 2 t og 34 minutter, og etter en hardt tiltrengt dusj, var det suppe å få inne i hallen.
Jippi, ferdig og like hel ! 
De som serverte suppen syntes det var utrolig at eg var kommet hele denne lange vegen for å vere med på Postvegrittet, og det måtte eg bare si meg helt enig i. Det var så eg nesten ikkje kunne tro det sjøl engang !

Etter at det første sjokket har lagt seg, så er konklusjonen at eg godt kan tenke meg å ta turen til Sunnfjord igjen neste år, og prøve meg på Postvegrittet en gang til.
Gjerne med litt fler syklister fra Nordhordland Sykkelklubb (det er kjekt å sykle i lag)
Og om eg finn meg noen brutalt humpete nedoverbakker å trene i, samt gidder og varme opp før start, så klarer eg vel å knipe inn noen minutter på tiden min, så eg kjem i mål på under 2,30 neste gang :-)

Link til bilder fra rittet

Då gjennstår det bare å takke pent for seg, kanskje me sjåast til neste år !

Anita :-)







Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar